Only hit until you cry

Suzanne Vega sier det så flott i sangen om Luka. Hvorfor dette spilles som underholdning på radioen er både merkelig og veldig bra. Jeg tror det er veldig mange som går rundt å nynner og synger på denne sangen, uten å ane hva den handler om.
Men noen har skrevet om dette før. Vi bare velger å ikke LYTTE. Vi velger å overse og gå videre.
Det er på tide å lytte og ta ansvar, ikke bare for meg, men for alle som opplever noe form for mishandling hjemme. Uansett hvem det er. Far, mor, bror, søster, kjæreste, kone, mann, damer, menn, jenter og gutter. Hvem er du? Fortjener du å ha det som du har det? Krev din plass, men gjør det med kjærlighet. Du skal verken mishandle eller bli mishandlet. Tenk over egne handlinger, prøver du å styre de rundt deg? Eller lar du deg styre? 

https://open.spotify.com/track/6wXy0MosS6KGV8yowVradf​

 

My name is Luka
I live on the second floor
I live upstairs from you
Yes I think you've seen me before

If you hear something late at night
Some kind of trouble, some kind of fight
Just don't ask me what it was

Just don't ask me what it was
Just don't ask me what it was

I think it's because I'm clumsy
I try not to talk too loud
Maybe it's because I'm crazy
I try not to act too proud

They only hit until you cry
After that you don't ask why
You just don't argue anymore

You just don't argue anymore
You just don't argue anymore

Yes I think I'm okay
I walked into the door again
If you ask that's what I'll say
And it's not your business anyway
I guess I'd like to be alone
With nothing broken, nothing thrown

Just don't ask me how I am 
Just don't ask me how I am 
Just don't ask me how I am 

My name is Luka
I live on the second floor
I live upstairs from you
Yes I think you've seen me before

If you hear something late at night
Some kind of trouble, some kind of fight
Just don't ask me what it was
Just don't ask me what it was
Just don't ask me what it was

And they only hit until you cry
After that, you don't ask why
You just don't argue anymore
You just don't argue anymore
You just don't argue anymore

Sannheten..

Jeg blir helt rørt av alle gode ord og kommentarer. 
Dere sier alle sammen at jeg er så tøff og sterk og modig. 

Sannheten er at etter jeg postet dette innlegget ble kroppen fylt av frykt og angst og ukontrollerbare gråteanfall. Jeg satt hele kvelden med voldsalarmen i ene hånden og vinglasset i andre hånden. Jeg slet med å velge hva jeg skulle legge ned for å svare på kommentarer og meldinger. 
Når alt roet seg trappet angsten og redselen opp. De jobbet godt sammen for å bryte meg ned. Jeg endte med å tilbringe natten innelåst på badet. Da var jeg liksom bak enda en dør som var låst. og det kjentes litt bedre. 
Jeg satt der inne i mørket helt alene og drakk vin og gråt og hørte på trist musikk, som en depressiv tenåring ute av stand til å kontrollere hva som skjer med hormoner og følelser. 

Her lå jeg, sammen med Mac og støvsuger, prøvde å lukke øyene. Men hver minste lyd gjorde at de spratt opp som om jeg var besatt. 

Jeg åpnet ikke døren før jeg så lyset strømme godt inn under døren. Klokken var ca 0900. Og det var på tide å la dagen starte. Ta kontrollen tilbake og styre livet mitt igjen.

Jeg er ikke så sterk og tøff som alle tror. Det å poste dette var veldig vanskelig. Det er flere sider ved dette som kan være negativt.
-Det vil mest sannsynlig provosere mannen ekstremt, og jeg har null kontroll over hans oppførsel.
-Det vil også skade saken min, fordi jeg faktisk provoserer og viser at jeg er ikke er så redd for han som jeg påstår ovenfor politiet. 
-Jeg tenker også på familien hans, at jeg setter familien og enkelte venner i en vanskelig situasjon. De må plutselig forsvare en de evt er glad i. Men vet dere hva? Hvis han ikke ønsket at dette skulle komme ut og at folk skulle få vite hvordan han er, så hadde han heller ikke trengt å oppføre seg slik. Jeg tar ikke lenger ansvar for hans oppførsel. Han er voksen, han må stå for sine egne handlinger. 

Det er veldig rart for meg at andre reagerer så sterkt på den fysiske volden, og bildene som ble lagt ut. Det er det som skaper reaksjonene. og det er det folk syns er vanskeligst å høre om. Og jeg kan forstå det fordi det er synlig. Dere kan se det med øynene. 
Men det er ikke det som sitter dypest for meg. Det fysiske var bare smerte der og da. Blåmerker som forsvant over tid. Arr som ikke gjør vondt lengre. Det å bli slengt i en vegg eller holdt fast i sengen i flere timer, det er over. Det var en voldsom reaksjon som skjedde der og da og som kom til å gå over. Det er klart det var episoder hvor jeg tenkte at dette overlever jeg kanskje ikke. Men da var det jo tankene og spillet som lagde redselen og frykten. 

Og DET var det som var vanskelig, ER vanskelig. Forferdelig, uutholdelig. Det psykiske spillet. Det å virkelig ikke være god nok for den som sier han elsker meg over alt. Han har betinget kjærlighet til meg i så stor grad at jeg virkelig føler jeg må gjøre alt riktig for å beholde han. Men hvordan klarte han å spinne meg inn i hans verden, en verden hvor mine meninger og følelser ikke er verdt noe. Og jeg rett og slett ikke er verdt noe. Hvordan har han klart å få meg til å ønske å være med en mann som får meg til å føle meg så jævlig?

Det psykiske, det sitter igjen. Den smerten av å ikke stole på egne meninger og følelser. Hele tiden stille spørsmålstegn ved valg jeg tar, ord jeg sier. Er dette greit? kan jeg gjøre sånn? føler jeg riktig nå? 
Hvor lenge skal han styre tankene mine? 
Hvor lenge skal jeg være redd for at jeg gjør feil?
Hvor lenge skal jeg leve i frykt?
Hvor lenge skal jeg la han ha makt over meg?


 

Banket opp? meg?

På familieferie i danmark skulle han banke meg opp. Heldigvis mens barna sov. 
Hvordan endte jeg her? Jeg av alle? 
Når folk bruker ordene "banket opp" om meg, så forstår jeg ingenting. Jeg føler fortsatt ikke det skjedde med meg. Jeg føler jeg bare opplevde en scene i en film. Dette er ikke ekte. Smerten er ekte, mannen er ekte. Men det kan da umulig være meg dette skjer med?!

Nå sitter jeg her i en kjellerleilighet i Søgne av alle steder. Utsikten min er plutselig skog, og ikke andre bygninger.
Hvordan kunne jeg vite at det var her jeg skulle ende?

Jeg hadde hatt et vanskelig liv, så møtte jeg han. Han som skulle redde meg.. 
Han satte alle bitene sammen for meg, bare slik at han kunne knuse det skikkelig når han først gjorde det. Han jobbet hardt og lenge, for et nokså kortvarig brak. eller var det det? 

Jeg har vært sammen med en mann, jeg bodde med en mann jeg trodde jeg visste hvem var. Det viste seg sakte men sikkert at han ikke er den snille mannen jeg trodde. 
Jeg ville ikke se det, jeg overså alle tegn. Lagde unnskyldinger, både for meg selv og for andre. Han er snill, han er snill. 
For han var snill, han gjorde masse godt. Han bare gjorde masse vondt også. 
Jeg måtte til slutt legge det på en vektskål og se hva som veide mest. Om det gode faktisk kom ut på pluss siden.

Han hadde ei datter som virkelig gjorde det tungt i den ene skålen. Slik at den vonde skålen virkelig skulle fylles før den tippet.
Han hadde egentlig to døtre, med to forskjellige damer. Flotte, pene damer. Nydelige jenter. Elskbare jenter. Som skulle ende opp med å bety så mye for meg.
Hun ene bodde så langt unna at vi så henne bare i feriene. Men min lille Tarzan bodde hos oss annenhver uke. Det vanskeligste i hele verden er å ikke skulle våkne til mårratrynet hennes, bruke tid og energi på å gjøre om en mårragretten unge til den solstrålen og morroklumpen hun egentlig er. Gjøre starten på dagen hennes til den beste, slik at grunnlaget for resten av dagen var lagt. For hun kunne være sinna på morgenen, skikkelig sinna. Men helt jævlig søt samtidig. 
Vi to fikk ganske fort et spesielt bånd, og jeg elsket hver dag hun var hos oss. og jeg hater at jeg aldri skal få muligheten til å være en del av hennes liv lenger. Det river så langt inne i hjerterota. Den smerten er noe helt beyond noe jeg noen gang har følt på. 

Og den mannen, pappaen hennes, skulle vise seg å være den mannen som ga meg håp om alt i livet. Ga meg en familie, min egen lille familie. Lot meg drømme om lykke og om egne barn og hus med stakittgjerde. For så bare å rive alt ned og vekk fra under bena mine. Lure meg trill rundt. Gjøre meg syk og svak, få meg til å hate meg selv, og å tro så lite på meg selv at jeg ønsket å dø, jeg ønsket virkelig ikke å leve lenger. For jeg var så lite verdt. At disse menneskene jeg elsket over alt i verden, hadde det vondt når jeg var rundt dem.
Han "måtte mishandle" meg hver dag. For jeg var så dårlig. Jeg kunne ingenting, jeg kunne ikke engang knyte mine egne sko riktig. Jeg pratet ikke riktig med folk i telefonen. Jeg snakket rett å slett feil. Jeg kunne til slutt ikke tro på at hver eneste bevegelse eller små valg jeg tok var riktig eller bra.
Han tok all selvfølelse og selvtillit ut av kroppen min, for så å kunne fôre meg med komplimenter som formet meg til den han trengte at jeg var. Vasket bra, noen ganger. Ryddet fint, av å til. Lagde ok mat. Ja trente riktig, stort sett. Jeg trodde på alt han sa, det ble som om han alltid snakket sant og hans ord var loven. Jeg gjorde ingenting uten hans tillatelse eller godkjennelse. Han klarte å sette vennene mine opp mot meg. Han klarte å få familien min til å trekke seg unna. Jeg hadde kun han å støtte meg på. 
Kroppen min gråt innvendig alle våkne timer av døgnet. og noen ganger rant det over, og da fikk jeg trøst, masse god trøst, før han skulle fortelle meg hvordan vi skulle fikse det. Hvordan jeg burde være for at det ikke skal bli sånn. Hvordan jeg kunne endre meg slik at vi alle fikk det bedre.

I sommer klikket han såpass at jeg måtte rømme fra et feriehus i Danmark, reise fra både mannen og jenta. Det er det absolutt vanskeligste jeg har gjort. Hvordan kunne jeg bare forlate henne der. Men jeg kunne jo ikke akkurat kidnappe henne heller. Hun tilhører ikke meg. 
Jeg løp naken til et nabohus og skrek og banket og slo på verandadøren til noen åpnet. Noe så nedrig å komme naken, blodig og hjelpeløs til ukjente mennesker. Politiet ble tilkalt og tok bilder av meg og ambulansen kom og renset sår og sjekket at alt var ok med meg. Mer kunne de ikke gjøre siden jeg var norsk. Politiet kunne ikke ta med seg mannen siden han var norsk.
På morgenen satte jeg meg bloding i en taxi, så på et tog, og et tog til, en båt. 
Der sto pappan min. 
De neste dagene var vi på hytta og blåmerkene ble større og tydeligere. Og det gikk sakte opp for meg hvor voldelig han faktisk hadde vært den natten. 

dette er bare noen av bildene av hvordan jeg så ut. Tatt på litt forskjellige tidspunkt, men alle innen for en uke etter at det skjedde.

Hos politiet ble jeg oppfordret til å anmelde og få besøksforbud. Noe jeg da gjorde i starten av August. Avhøret varte i over 4 timer, hvor jeg forklarte i detalj flere episoder det siste året jeg bodde med han. Politiet i Kristiansand tok saken svært alvorlig og behandlet meg veldig bra. Jeg følte meg virkelig ivaretatt. Fikk en bra bistandsadvokat og det virket som at alt skulle gå bra. De lovte meg at barnevernet skulle kontaktes også slik at jeg slapp å tenke på noe. Etter et par uker ble jeg ringt inn for gjennomlesning av anmeldelsen. Da fikk jeg også beskjed om at saken skulle overføres til Asker og Bærum politi, siden det var der "vi" hadde adresse og de fleste episodene hadde skjedd der eller i utlandet. Etter dette har jeg dessverre ikke hørt noe særlig mer fra politiet eller advokat. Jeg prøvde i flere uker å få tak i etterforsker i saken inne i Asker og Bærum, uten hell. la igjen telefonsvarere og ingen ringte opp igjen. Hørte ingenting om besøksforbud, ingen tok kontakt, ingen svarte. Jeg fikk til slutt vite via, via noen at saken min hadde blitt kodet om fra vold i nære relasjoner/familievold til bare vanlig vold. Som gjør at jeg ikke har rettigheter til b.l.a. bistandsadvokat. Jeg har aldri vært involvert i politiet før, og kan ingenting om dette. 
Fant til slutt en mailadresse til juristen i saken, som ringte meg opp igjen ganske fort. Hun kunne fortelle at begjæring om besøksforbud hadde blitt avslått og at mannen allerede hadde vært inne til avhør. Hun trodde dette kom til å gå greit siden mannen hadde vært så hyggelig?!
Ja, selvfølgelig tenker jeg da. Når man er anmeldt for noe og skal inn til avhør er man vel selvfølgelig jævlig hyggelig....? 
Det viser seg at hun ikke kunne så mye om saken og visste ikke hvorfor besøksforbud var avslått, eller om barnevernet var kontaktet. Men hun trodde det handlet om at vi ikke hadde bodd sammen i 2 år. Og derfor var det ikke alvorlig nok.. (så hvis jeg bare hadde holdt ut litt til altså). Hun spurte til å med når det ble slutt mellom meg og mannen, noe som står ganske tydelig i anmeldelsen, at jeg dro etter det som skjedde i Danmark. 
Det endte med at vi skulle snakkes om en uke, da skulle hun ha svar på disse tingene og at jeg bare måtte ringe om det var noe mer.
Jeg prøvde å ringe tilbake til henne nøyaktig etter en uke, og hun svarte ikke. Jeg fikk etterhvert en melding om at hun var i retten og skulle ringe i morgen, fredag. Dagen etter fikk jeg en kort melding om at hun skulle ringe meg opp til uka. Den neste uka gikk, uten noe kontakt. Og jeg prøvde å ringe igjen uken etter, uten svar. Så sent på tirsdagen ringer hun, stressa og brydd. Hun kunne ikke gi meg noe info fordi jeg ikke hadde innsyn i saken (noe som er tull), og jeg hadde ikke noen rett på å få vite om barnevernet var kontaktet. Jeg svarte at jeg ble lovet dette når jeg anmeldte, hvis ikke må jeg nesten gjøre dette selv. Hun spurte om det var Kristiansand politi som hadde lovet meg dette? og sa jeg ja. Da fikk jeg beskjed om at jeg da måtte ta dette med politiet i Kristiansand. 
Og at det ikke var noe mer hun kunne gjøre eller svare på så, ha det bra. 
Så nok en gang sitter jeg med null svar. jeg får til slutt kontakt med en voldsoffer rådgiver, en gammel politimann. Han ringer rundt og spør om andre har hørt om regelen med å måtte bo sammen i 2 år for at det skal være alvorlig nok til å kodes som vold i nære relasjoner eller familievold. Noe ingen har hørt om. 
Han fikk satt meg i kontakt med bistandsadvokaten jeg hadde i starten. I møtet med han kunne han fortelle at han fortsatt er oppnevnt som min bistandsadvokat. Og ingen forstår noen ting av hva som skjer inne i Asker og Bærum. Noen har gjort noe feil. Og de bruker alt for lang tid, og gir for lite informasjon. Advokaten hadde enda ikke fått noen papirer i saken. Vi ble enige om at han skulle sende inn en klage og forhøre seg. 
Så nå sitter jeg her å venter, igjen.. 

Hvordan er det mulig at jeg må kjempe så hardt for å bli hørt etter dette? Det skremmer meg at damer som faktisk har levd i dette i mange mange år, at dette er det de kommer til hvis de bryter ut. Ingen støtteapparater? 
Jeg delte selvfølgelig økonomi med denne mannen, noe jeg aldri skulle gjort. Jeg var jo ikke til å stole på, så han måtte ha ansvaret der også. Mesteparten av min lønn gikk inn til felleskontoen. Som sto i hans navn. Alle våre lån sto i mitt navn ettersom han ikke kunne få lån, og hadde namsmannen på nakken. De kom til å med å hentet bilen vår en gang. Uansett, her sitter jeg med mange hundre tusen i lån, også nekter han meg de tingene som han har kjøpt på avbetaling i mitt navn. Som jeg betaler på hver eneste mnd. Han nekter meg tilgang til leiligheten, mine ting. Møbler, TV, kjøkkenutstyr, grill, ipader, båt, alt vi eier og har er nå bare hans. 
Jeg måtte også si opp jobben fordi jeg ikke kan bo i nærheten lenger. Dvs jeg hadde ikke jobb, et sted å bo, eller noen møbler eller noe annet enn en bag med sommerklær.
Hvem utnevnte han til sjefen over mine ting? mitt liv? 
Heldigvis har jeg en snill pappa og mamma og steforeldre som har betalt for leilighet og depositum og møbler og kopper og kar og alt man plutselig trenger. 
Hva skulle jeg gjort uten disse snille menneskene i livet mitt? nav brukte 3 uker før jeg fikk noe penger. Og de hjelper kun med mat og husleie. hva gjør jeg med alle disse lånene som skal betales hver eneste mnd? hvorfor blir jeg den som sitter med alle problemene når det er han som ikke har vært snill?
Hvor er rettferdigheten og støtten? 
Hva har jeg i livet mitt nå som er verdt å stå opp til hver eneste dag? lån og ensomhet? 
Noen ganger kan jeg til å med tenke, var det verdt å gå fra han eller hadde det egentlig bare vært enklere og bedre å blitt der?

Jeg kan ikke la være å gråte for alle de damene som er nødt til å leve i dette hver eneste dag. De som virkelig ikke har noen rundt seg til å stille opp. De som bare må bli av praktiske og psykiske grunner. Sjelen min gråter hver eneste dag for alle de andre sjelene som gråter hver eneste dag.
Enten dere blir fysisk eller psykisk mishandlet. Det eneste dere gjør feil er å elske, dere elsker for hardt.
Dere drømmer uoppnåelige drømmer. Det vil aldri bli bedre, dere lever en løgn. Det eneste jeg kan love dere, er at det aldri blir bedre. 

Jeg jobber hardt hver eneste dag med å se lysglimt i livet, finne noe å drømme om igjen. Hva finnes langt der framme et sted? blir det bra som alle påstår? går det over? ordner alt seg for snille piker?

Historiene er så mange og store. Og jeg ønsker ikke å gå i detalj på alt denne gangen. Hva han gjorde og hvordan han gjorde det. Det er ting jeg forteller noen ganger som jeg ikke selv tror er sant engang når det kommer ut av munnen min. Hodet er så forvirret, og jeg kan fortsatt tenke at han har rett, det er meg som er gal, jeg fortjener det sikkert. Jeg er helt sjokkert over at jeg fortsatt sitter her, og smiler som jeg gjør.

For endelig er faktisk livet godt, selv om dagene fortsatt er tunge og vanskelige og bærer preg av et hardt år og en jævlig sommer. Så smiler jeg for første gang på eksremt lenge hver eneste dag. Jeg kan glede meg over å bare se at det blåser i bladene ute og at sola står opp.
Selv om det bare regner her nede, så vet jeg at bakom skyen er himmelen alltid blå.

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017
Amanda Eline

Amanda Eline

26, Søgne

insta: amandaeline

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits