hits

KRISTINE LEVDE MED VOLDSALARM

Jeg ble intervjuet av Fdrelandsvennen ang det jeg har skrevet p bloggen min. Siden saken fortsatt er under etterforsking og mannen ikke er dmt eller frikjent mtte jeg vre anonym.

De kunne ikke publisere mine pstander om mannen uten at han hadde ftt lov til kommentere saken. Noe jeg ikke nsket ettersom dette kunne provosere mannen ytterligere. Jeg nsker uansett ikke vre anonym, for jeg mener det er viktig ikke skamme seg. Og for kunne vise andre i samme situasjoner at man ikke br skamme seg over det man lever i eller har levd i, s velger jeg publisere saken her med mitt navn. 

Jeg er veldig stolt av denne saken, og jeg er stolt av eie historien min. 
Jeg vet at det finnes hjelp der ute, selv om jeg fikk hjelp av familien. Jeg visste ikke om andre muligheter.
S hvis noen der ute sitter leser og tenker de trenger hjelp men ikke vet hvordan. S kan jeg gjerne hjelpe. Hvis du bare trenger snakke med noen, trenger informasjon om hvor, hva og hvem du skal kontakte eller hvordan det kan vre i ettertid. Bare ta kontakt. 



Her er ihvertfall jeg som "Kristine"

 

I fjor ble over 3000 tilfeller av vold i nre relasjoner anmeldt til politiet. For Kristine ble voldsalarm lsningen.

? Jeg fler det er viktig at noen prater om det. For det er s mange det skjer med. Det er s lett stole p den man elsker.

Ordene kommer fra en jente i tjuerene. Vi kaller henne Kristine. Hun virker sterk, til tross for det hun har opplevd. Men ikke alt som gjr vondt, er synlig utenp.

 

 

Ble tilbudt voldsalarm av politiet

Kristine forteller om et forhold som startet veldig bra, med forelskelse og gode ord. Men det utviklet seg fort i helt feil retning. Gjennom to r var hverdagen hennes preget av psykisk vold. Noen fysiske episoder har det ogs vrt. 

I fjor klarte Kristine komme seg ut av forholdet. Den frste tiden alene var mye preget av angst og frykt. Hun var redd for bli oppskt og at noe skulle skje. 

Hun valgte anmelde forholdet, noe mange i samme situasjon sliter med. Tall fra Vest-Agder krisesenter viser at av de 114 kvinnene som bodde der i fjor, valgte over halvparten ikke anmelde. 

Samtidig skte hun om besksforbud, men det ble avsltt av politiet. Det var da Kristine fikk tilbud om voldsalarm fra det lokale lensmannskontoret. Det takket hun ja til. 

En voldsalarm fr man tildelt av politiet i akutte situasjoner, uten noen rettslig behandling. Det trenger heller ikke foreligge noen anmeldelse. Stort sett blir de gitt ut i familievoldssaker. 

? Det er et beskyttelsestiltak som skal ha lav terskel. Den gis ut etter en vurdering av trusselbildet, forklarer Einar Skarpeid, familievoldskoordinator i Agder politidistrikt.

Saken mot ekssamboeren til Kristine er ikke avgjort.

 

 

50 voldsalarmer

50 personer har i dag voldsalarm i Agder, men tallet endrer seg stadig. Blir en voldsalarm aktivert, gr signalet direkte til politiets dgnbemannede operasjonssentral. De ser at det er en voldsalarm som blir aktivert, saken skal bli prioritert og de rykker ut.

Nr en person har ftt en voldsalarm, gjr politiet en vurdering hver tredje mned av hvor ndvendig det er at vedkommende skal fortsette leve med alarmen. Normalt sett skal man ikke ha en voldsalarm i lenger enn seks mneder. Det er nemlig ikke nskelig at noen skal mtte leve med en voldsalarm hele livet. 

rsaken er at den trusselutsatte ikke skal bli avhengig av alarmen i hverdagen. Det hender en sjelden gang at politiet tar voldsalarmen fra noen som selv nsker ha den, fordi de anser trusselen som lav. 

? Det skal ikke vre psykisk viktig for vedkommende ha alarmen, det m vre en reell trusselsituasjon. Det handler om komme seg videre. Da kan voldsalarmen virke mot sin hensikt, sier Skarpeid.

 

Flte seg avhengig av voldsalarmen

For Kristine har voldsalarmen vrt en trygghet i hverdagen, spesielt i tiden rett etter at hun rmte fra forholdet. Men hun flte ogs p en slags avhengighet, og hadde alarmen med seg bde p jobb, p fest og om hun gikk en tur i byen. 

Det hendte ogs at hun ved en feiltakelse kom borti alarmknappen, noe som frte til at hun flere ganger mtte mte opp hos politiet for vise at hun var i god behold. 

? Derfor flte jeg meg etter hvert tryggere blant folk nr jeg faktisk bare lot den vre hjemme. For rundt andre mennesker er det jo egentlig ikke farlig. Da er det flere der som kan passe p. Det var nr jeg var alene hjemme det var en veldig trygghet for meg ha den.

Etter tre mneder med den lille trygghetsmobilen, valgte hun levere den tilbake til politiet. Tiden var inne for klare seg p egen hnd. 

? Jeg mtte begynne stole p livet og p meg selv igjen. La det som skjer, skje. Uten vre avhengig av at voldsalarmen hadde strm og jeg alltid mtte holde greie p hvor den l.

 

 

For mye ansvar hos den voldsutsatte

Mange som lever med en voldelig partner, har ikke venner eller familie dra til, slik Kristine hadde. Da kan krisesenter vre lsningen. P skjult adresse i Vest-Agder finnes det tre krisesenter: Ett for kvinner, ett for menn og ett for kvinner i rus. 

Der lever de p hemmelig adresse p grunn av frykt for partneren sin. 

Mange av kvinnene som bor p Vest-Agder Krisesenter har voldsalarm eller har ftt innfrt andre sikkerhetstiltak, forteller Tove Hgg Versland, faglig leder for Vest-Agder Krisesenter. 

Hgg Versland sier krisesenterets erfaringer med voldsalarm er at de synes for mye av ansvaret ligger hos den trusselutsatte, som selv m huske oppdatere alarmen hver gang de gr inn og ut av et hus. Hvis de ikke gjr dette, kan gps-signalet vise feil adresse. 

? Det er en belastning det g, at man alltid m huske p det. Snn sett kan det kanskje for noen vre enklere sl nummeret til politiet p mobilen selv. Forskjellen er at hvis du har voldsalarm, s er politiet klar over det. Hvis du ringer, m du forklare situasjonen. 

Hun sier de er glad for at voldsalarm og besksforbud er en mulighet, men at det forutsetter at politiet agerer nr den blir utlst. Og at den angir riktig sted. Her har det gtt galt fr.

? Vi har vonde historier p noen som ikke har gjort det. Det var et drap i Kristiansand for noen r siden, hvor alarmen slo ut et annet sted enn der offeret var, forteller hun.

 

FAKTA

Voldsalarm

  • Voldsalarm er en modifisert mobiltelefon med gps-dekning og vanlig mobildekning.
  • Blir utlevert i akutte situasjoner etter vurdering av politiet. 
  • Hver tredje mned blir det gjort en vurdering p om det er ndvendig fortsette leve med voldsalarmen.
  • Andre beskyttelsestiltak: Besksforbud, vakthold, omvendt voldsalarm, hemmelig adresse, adressesperring, ny identitet og skjerming.

 

nsker at omvendt voldsalarm oftere tas i bruk

Ogs Skarpeid i politiet peker p utfordringen med drlig gps-signal innendrs.

? Vi har rutiner for at trusselutsatte m srge for at alarmen er aktivert fr man gr inn i et hus. Hvis man ikke gjr det, kan man risikere at alarmen slr ut et annet sted. Det informerer vi grundig om. I verste fall kan politiet ende opp p et helt annet sted enn den trusselutsatte egentlig er, sier han. 

Han ppeker at ved riktig bruk er voldsalarmen et viktig og godt tiltak.

? Hvis den blir brukt etter forskriftene, s kan vi kontakte vedkommende selv om man ikke kan prate, sier han.

Den siste tiden er omvendt voldsalarm blitt mye diskutert. Her er det voldsutveren som m g med en alarm, og den blir utlst hvis vedkommende beveger seg p forbudt omrde. 

Hgg Versland mener dette burde brukes i mye strre grad. Omvendt voldsalarm krever imidlertid en dom. 

? Voldsofrene har bret denne byrden s lenge alene. Omvendt voldsalarm burde ikke erstatte vanlig voldsalarm, men vre et supplement. Det kan vre en forskjell i folks hverdag, sier hun. 

Hun mener at voldsalarm for enkelte kan vre avgjrende for om de skal vge g ut av dra. Men for noen er frykten s stor at de ikke vil eller kan bevege seg fritt ute, uansett. 

? Noen har en veldig vanskelig hverdag. Den farlige voldsmannen, han som er grensels, da kan du ha en haug av voldsalarmer, det hjelper nok ikke, sier hun.

 

F som anmeldes blir straffet

Sikkerhetstiltak som voldsalarm kan vre ekstremt viktig for personer som lever i frykt. Spesielt med tanke p hvor f som blir dmt i familievoldssaker. 

I 2015 ble det iflge Statistisk sentralbyr anmeldt 3322 saker om mishandling i nre relasjoner. Samme r ble bare 263 personer straffet. Skarpeid har flere teorier om hvorfor det er slik. 

? Det handler nok om bevisvurdering, men ogs om kvaliteten p etterforskningen. Det er potensial til bedre kvalitet i etterforskningen for at vi i strre grad skal kunne iretteflge disse sakene.

Han peker p holdningsendringer som et viktig punkt.

? Det helt sentrale for hvordan denne typen saker blir hndtert, er holdningsendringer. Vi har sett en positiv utvikling de siste ti rene, men jeg ser enn at det er potensial til bli bedre. Det handler om vilje og ressurser. 

Politiet har en vei g nr det kommer til holdninger, etterforskning og samarbeid med andre etater i slike saker, mener han. 

? Det vi ikke er gode nok p enn, er samordne ansvaret for legge best til rette for dem som er utsatt.

 

? Stjal en del av meg

P slutten av fjorret fikk Kristine tilbud om jobb, som ble et stort lyspunkt. Jobben har ftt henne til fokusere og tenke framover. 

Med historien sin nsker hun hjelpe andre kvinner med voldelige partnere. Det er blitt hennes kampsak. 

? Jeg vil vise at jeg ikke er flau over det jeg ble utsatt for, og det burde ikke andre som gr gjennom noe lignende heller vre. Du blir lurt trill rundt. Du kan ikke noe for det, sier hun bestemt. 

Hun har klart komme i kontakt med andre som er i lignende situasjoner, og det har gjort livet litt lettere. Hun har ikke lenger flelsen av vre alene om alt hun har gtt gjennom ? skyldflelse, drlig samvittighet, selvforakt, depresjon, desperasjon. 

Men livet er fremdeles ikke slik hun trodde det skulle bli. Nr hodet egentlig skal hvile, hjemskes drmmene hennes. 

? Han har klart stjele en del av meg. En bit jeg aldri fr tilbake.

Hvordan kunne JEG g i denne fellen?

Herregud, jeg er jo ganske smart! Jeg er ei oppegende og reflektert jente.
Jeg trodde aldri jeg skulle ende opp med noe slikt.
Det skjedde s sakte.
Jeg sluttet snakke med mennesker han ikke likte.
Jeg sluttet gjre ting han ikke likte.
Og familien min, de forsto ikke og ble bekymret, og jeg bare feide dem vekk. Sluttet svare dem ogs.
S ble sirkelen min bare mindre og mindre og mindre.
Helt til alt jeg hadde igjen var han.

Jeg sluttet tro p meg selv. Ting jeg hadde sett og hrt, ting jeg visste.
Han fortalte meg at jeg var spr, gal.
Og jeg trodde p han.
Han kjente meg s godt.
Han kunne vri og vende p mine ord, og snu en diskusjon til at plutselig alt var min feil. Min feil igjen. Alltid!
Det var alltid jeg som tok feil.
Nr han han begynte bli voldelig, var det egentlig ikke noen overraskelse lenger. 
Han sa igjen at det var min feil, og jeg trodde han. Smarte meg, trodde p han. 
Hvordan kunne JEG tro p han?

 

Fordi han var god mot meg i begynnelsen.
Og p de gode dagene var har fantastisk, alt man kunne drmme om.
Jeg er ikke dum, jeg falt ikke for en mann som slo meg.
Jeg falt for en som fikk meg til le.
Fikk meg til fle meg elsket,
og sett.

Han er genial, og sjarmerende og overtalende.
Og det gode vinner over det vonde.
Helt til det ikke gjr det lenger.




Jeg tror det handler litt om at jeg alltid har vrt litt naiv. Jeg har alltid trodd det beste om alle til det motsatte er bevist. Og til med da kan jeg innerst inne fle at i bunnen av alle finnes det godt. Jeg tror jo helt rlig at ingen er fdt onde, det skjer ting underveis som former deg. Og jeg tror ogs at de frste 6 rene av livet er det som former deg mest. Tingene du opplever, ser, hrer. Mten du blir behandlet p i lpet av disse rene skaper hvordan du kommer til se p verden og hvordan du behandler andre mennesker for resten av livet. 
Jeg tror ogs selvflgelig at dette kan endres p, men stort sett er du formet av alt som skjer deg i disse 6 rene. 
Mten du blir mtt p, slik vil du ogs mte verden.

Ettersom jeg jobber med barn, s kan jeg se hvor uskyldige de er i starten av livet. Og se hvordan de utvikler seg disse frste 6 rene av sitt liv. Og jeg ser at hendelser former dem og endrer dem underveis. 

Jeg har i stor grad vrt skjermet mot grusomheter i verden som liten. Jeg levde i en liten trygg bygd. Og kjente de samme gode menneskene. Alle jeg mtte i mine frste 6 r var snille og gode mennesker (det jeg kunne se). Det skjedde aldri noe vondt rundt meg, jeg hadde gode, kjrlige foreldre. Jeg trodde verden var god. 
Slik har jeg ogs fortsatt se p verden. Selv om jeg n er mye klokere og vet ufattelig mye mer, s sitter det fortsatt fast i ryggmargen. Jeg stoler p mennesker.


Samtidig har jeg opplevd masse vondt i rene etter fylte 10 r, som ogs har formet meg og gjort meg til den jeg er i dag. Men det har ikke pvirket den grunnleggende mten jeg ser p verden, selv om det sannsynligvis burde gjort det.
Selv etter en stygg skilsmisse, flere ddsfall, en voldtekt, et utroskap, et voldelig forhold, fler jeg meg fortsatt uviten og naiv i mte med verden. Jeg tror grunnleggende p godhet. Og mener av hele mitt hjerte at det vre snill frer deg lengst i verden. 

Men s kan jeg ikke annet enn begynne tvile p mine egne grunnleggende flelser, tanker og meninger nr jeg ser p meg selv og hvor langt jeg har kommet i verden. 
Jeg har grunnleggende vrt god mot de jeg har mtt p min vei. Om jeg har sret, skuffet og vrt slem mot noen, s har det aldri vrt med hensikt. Og det vet jeg inni meg at jeg kan st helt rlig for. 
Allikevel sitter jeg her i dag, med masse gjeld og tilbakevendende depresjoner. 
Vennels og ensom.
Jeg har heldigvis ftt tilbake den fantastiske familien min. Og jeg har til og med mtt verdens beste mann, som p uvirkeligvis har blitt min. 

Men denne andre mannen jeg mtte en solskinnsdag, han tok en bit av meg selv. En bit jeg aldri fr tilbake. Han tok ikke bare ett r av livet mitt, han tok mange. Det har begynt g opp for meg at jeg skal leve med gjelden hans i mange, mange r. Jeg skal ha fle tanker og flelser og drmmer i mange r fremover. 
Jeg m sette livet mitt p vent i flere r. Jeg skal leve med drlig rd lenge. Ikke kan jeg gifte meg og f barn og kjpe hus. Det m vente. Til jeg blir helt ferdig med alt han har delagt for meg. 

Av en eller annen rar grunn er disse tankene og drmmene og flelsene forbifarende. De gjr meg deprimert en stund, gir meg fullstendig angst. Panikkanfall. Men det gr over. Positiviteten som er innprentet i meg, den grunnleggende godheten jeg er fdt med og lrt opp til. Det gir meg hp, og depresjoner og angst slipper taket etter en stund. Jeg klarer pusle meg sammen og tenke positivt. Og leve videre. Klarer glemme en stund, klarer sette pris p det jeg har. 

Og trenger jeg mer? akkurat n?

Nei, for akkurat n s fr dette vre bra nok, for dette er det jeg har..

 

Forelskelse

Forelsket..


Jeg har nemlig forelsket meg igjen. Ja tenk p det.. Hvem hadde trodd at det skulle g s fort? 
Da jeg dro fra Danmark i sommer trodde jeg aldri jeg skulle komme over det. Jeg trodde fortsatt jeg hadde reist fra mannen i mitt liv, og at jeg n skulle vre alene for alltid . 

Men bare noen uker etterp skulle jeg mte deg, du snille, gode, fantastiske, kjekke, nydelige, herlige, nye mannen i mitt liv. For hvem sier at det bare er n "mannen i mitt liv". Det har vrt mange menn i mitt liv, og alle har sin betydning. Og du er den nye mannen i mitt liv. Og du har endret synet mitt p kjrlighet. Du har vist meg god kjrlighet, likesinnet kjrlighet. Du har vist meg at man ikke trenger vre ulykkelig i et forhold. Det trenger ikke vre en som bestemmer og styrer, det kan vre to. Du har vist meg lykke igjen, glede og humor. Du har vist meg at jeg er bra nok, at mine ord betyr noe. At jeg er verdt lytte til.

Jeg tenkte lenge at dette ikke var ekte, og du var med meg fordi du kjedet deg. Ikke hadde noe bedre gjre. Men du har vist meg at du virkelig nsker bruke tiden din p meg, og nsker gjre meg lykkelig. Jeg ser at du virkelig prver gjre hver eneste dag bedre for meg. 

Klissklass.. 
Jeg mtte deg, BD-HD, bare noen uker etter at jeg flyttet hit. Men det skulle ta lang tid fr jeg s hva du betyr for meg. 
Du ble min trygghet veldig fort, du var alltid den jeg snakket med nr angsten banket p. Du beroliget meg alltid. Du lyttet til alle rare historier jeg fortalte. Du dmte meg ikke for alle de syke tingene jeg har opplevd. Du ser meg for den jeg er. Du viser meg hvem jeg er. Du har tatt meg med og vist meg rundt. Du har gitt meg space nr jeg trengte det. Du har ledd av vitsene mine, all den drlige humoren min. Og du elsker den drlige humoren min. 
 

Og det aller beste, du er her enda. Du fortsetter med alle disse tingene. Om det er for evig? Det vet ingen. Men at det er fantastisk n, det vet vi begge to <3

 

Og s ble det stille..

 

 

Og s ble det stille.. 

Jeg kan plutselig kjenne sorgen. Sorgen over tapt samliv, jenta som jeg ble s glad i. Kaffe p senga og barn som ler. Familiefrokoster. Noen snakke med, noen oppleve sammen med. Leve med.

 

Kroppen kjennes tung.
Jeg gr ut av dusjen og faller sammen. Knekker. For tusende gang. Knuser. Igjen.
Langt inni meg et sted er det noen som skriker, hyt.
Hodet spinner. 

Men ansiktet er blekt og tomt. Svarte ringer under yene. Ensomhet. 

Jeg plukker sakte opp bitene, limer alt sammen igjen. Reiser meg. Ser meg i speilet. Trker trene. Puster rolig. Stirrer p meg selv. Hever hodet. Gr ut av badet og starter dagen. Igjen. 

og Igjen. 

Hvordan lever man bare videre? 

Det har stormet litt rundt hodet mitt noen uker, siden jeg postet det frste innlegget. Jeg har egentlig ikke hatt tid til virkelig kjenne etter hvordan jeg har det p en liten stund.
Det har vrt ekstremt mange snakke med. En avis har vrt intervjuet meg. Jeg har begynt p nytt treningsprogram. Betalt regninger som ikke er mine. Jeg har vrt i jobb intervju. Jeg har ftt jobb og begynt jobbe. Jeg har vrt og er forelsket. Jeg har vrt i familieselskap.
Jeg har forholdt meg til livet igjen. 

Jeg har ikke hatt tid til mitt eget hode. Jeg har sovnet tidlig av utmattelse. 
Men n, n ble det stille, og jeg kjenner plutselig alle flelsene. Alle menneskene er fortsatt der ute, men her er det bare meg. Lille meg. 
Jeg kjenner ikke lenger beruselsen av lesertall og fine kommentarer. 

Men jeg m fortsette plukke opp bitene, gang p gang. Jeg m leve jeg ogs. 

Og dette er mitt liv. Jeg m leve det. 

Only hit until you cry

Suzanne Vega sier det s flott i sangen om Luka. Hvorfor dette spilles som underholdning p radioen er bde merkelig og veldig bra. Jeg tror det er veldig mange som gr rundt nynner og synger p denne sangen, uten ane hva den handler om.
Men noen har skrevet om dette fr. Vi bare velger ikke LYTTE. Vi velger overse og g videre.
Det er p tide lytte og ta ansvar, ikke bare for meg, men for alle som opplever noe form for mishandling hjemme. Uansett hvem det er. Far, mor, bror, sster, kjreste, kone, mann, damer, menn, jenter og gutter. Hvem er du? Fortjener du ha det som du har det? Krev din plass, men gjr det med kjrlighet. Du skal verken mishandle eller bli mishandlet. Tenk over egne handlinger, prver du styre de rundt deg? Eller lar du deg styre? 

https://open.spotify.com/track/6wXy0MosS6KGV8yowVradf​

 

My name is Luka
I live on the second floor
I live upstairs from you
Yes I think you've seen me before

If you hear something late at night
Some kind of trouble, some kind of fight
Just don't ask me what it was

Just don't ask me what it was
Just don't ask me what it was

I think it's because I'm clumsy
I try not to talk too loud
Maybe it's because I'm crazy
I try not to act too proud

They only hit until you cry
After that you don't ask why
You just don't argue anymore

You just don't argue anymore
You just don't argue anymore

Yes I think I'm okay
I walked into the door again
If you ask that's what I'll say
And it's not your business anyway
I guess I'd like to be alone
With nothing broken, nothing thrown

Just don't ask me how I am 
Just don't ask me how I am 
Just don't ask me how I am 

My name is Luka
I live on the second floor
I live upstairs from you
Yes I think you've seen me before

If you hear something late at night
Some kind of trouble, some kind of fight
Just don't ask me what it was
Just don't ask me what it was
Just don't ask me what it was

And they only hit until you cry
After that, you don't ask why
You just don't argue anymore
You just don't argue anymore
You just don't argue anymore

Sannheten..

Jeg blir helt rrt av alle gode ord og kommentarer. 
Dere sier alle sammen at jeg er s tff og sterk og modig. 

Sannheten er at etter jeg postet dette innlegget ble kroppen fylt av frykt og angst og ukontrollerbare grteanfall. Jeg satt hele kvelden med voldsalarmen i ene hnden og vinglasset i andre hnden. Jeg slet med velge hva jeg skulle legge ned for svare p kommentarer og meldinger. 
Nr alt roet seg trappet angsten og redselen opp. De jobbet godt sammen for bryte meg ned. Jeg endte med tilbringe natten innelst p badet. Da var jeg liksom bak enda en dr som var lst. og det kjentes litt bedre. 
Jeg satt der inne i mrket helt alene og drakk vin og grt og hrte p trist musikk, som en depressiv tenring ute av stand til kontrollere hva som skjer med hormoner og flelser. 


Her l jeg, sammen med Mac og stvsuger, prvde lukke yene. Men hver minste lyd gjorde at de spratt opp som om jeg var besatt. 

Jeg pnet ikke dren fr jeg s lyset strmme godt inn under dren. Klokken var ca 0900. Og det var p tide la dagen starte. Ta kontrollen tilbake og styre livet mitt igjen.

Jeg er ikke s sterk og tff som alle tror. Det poste dette var veldig vanskelig. Det er flere sider ved dette som kan vre negativt.
-Det vil mest sannsynlig provosere mannen ekstremt, og jeg har null kontroll over hans oppfrsel.
-Det vil ogs skade saken min, fordi jeg faktisk provoserer og viser at jeg er ikke er s redd for han som jeg pstr ovenfor politiet. 
-Jeg tenker ogs p familien hans, at jeg setter familien og enkelte venner i en vanskelig situasjon. De m plutselig forsvare en de evt er glad i. Men vet dere hva? Hvis han ikke nsket at dette skulle komme ut og at folk skulle f vite hvordan han er, s hadde han heller ikke trengt oppfre seg slik. Jeg tar ikke lenger ansvar for hans oppfrsel. Han er voksen, han m st for sine egne handlinger. 

Det er veldig rart for meg at andre reagerer s sterkt p den fysiske volden, og bildene som ble lagt ut. Det er det som skaper reaksjonene. og det er det folk syns er vanskeligst hre om. Og jeg kan forst det fordi det er synlig. Dere kan se det med ynene. 
Men det er ikke det som sitter dypest for meg. Det fysiske var bare smerte der og da. Blmerker som forsvant over tid. Arr som ikke gjr vondt lengre. Det bli slengt i en vegg eller holdt fast i sengen i flere timer, det er over. Det var en voldsom reaksjon som skjedde der og da og som kom til g over. Det er klart det var episoder hvor jeg tenkte at dette overlever jeg kanskje ikke. Men da var det jo tankene og spillet som lagde redselen og frykten. 

Og DET var det som var vanskelig, ER vanskelig. Forferdelig, uutholdelig. Det psykiske spillet. Det virkelig ikke vre god nok for den som sier han elsker meg over alt. Han har betinget kjrlighet til meg i s stor grad at jeg virkelig fler jeg m gjre alt riktig for beholde han. Men hvordan klarte han spinne meg inn i hans verden, en verden hvor mine meninger og flelser ikke er verdt noe. Og jeg rett og slett ikke er verdt noe. Hvordan har han klart f meg til nske vre med en mann som fr meg til fle meg s jvlig?

Det psykiske, det sitter igjen. Den smerten av ikke stole p egne meninger og flelser. Hele tiden stille sprsmlstegn ved valg jeg tar, ord jeg sier. Er dette greit? kan jeg gjre snn? fler jeg riktig n? 
Hvor lenge skal han styre tankene mine? 
Hvor lenge skal jeg vre redd for at jeg gjr feil?
Hvor lenge skal jeg leve i frykt?
Hvor lenge skal jeg la han ha makt over meg?


 

Banket opp? meg?

P familieferie i danmark skulle han banke meg opp. Heldigvis mens barna sov. 
Hvordan endte jeg her? Jeg av alle? 
Nr folk bruker ordene "banket opp" om meg, s forstr jeg ingenting. Jeg fler fortsatt ikke det skjedde med meg. Jeg fler jeg bare opplevde en scene i en film. Dette er ikke ekte. Smerten er ekte, mannen er ekte. Men det kan da umulig vre meg dette skjer med?!

N sitter jeg her i en kjellerleilighet i Sgne av alle steder. Utsikten min er plutselig skog, og ikke andre bygninger.
Hvordan kunne jeg vite at det var her jeg skulle ende?

Jeg hadde hatt et vanskelig liv, s mtte jeg han. Han som skulle redde meg.. 
Han satte alle bitene sammen for meg, bare slik at han kunne knuse det skikkelig nr han frst gjorde det. Han jobbet hardt og lenge, for et noks kortvarig brak. eller var det det? 

Jeg har vrt sammen med en mann, jeg bodde med en mann jeg trodde jeg visste hvem var. Det viste seg sakte men sikkert at han ikke er den snille mannen jeg trodde. 
Jeg ville ikke se det, jeg overs alle tegn. Lagde unnskyldinger, bde for meg selv og for andre. Han er snill, han er snill. 
For han var snill, han gjorde masse godt. Han bare gjorde masse vondt ogs. 
Jeg mtte til slutt legge det p en vektskl og se hva som veide mest. Om det gode faktisk kom ut p pluss siden.

Han hadde ei datter som virkelig gjorde det tungt i den ene sklen. Slik at den vonde sklen virkelig skulle fylles fr den tippet.
Han hadde egentlig to dtre, med to forskjellige damer. Flotte, pene damer. Nydelige jenter. Elskbare jenter. Som skulle ende opp med bety s mye for meg.
Hun ene bodde s langt unna at vi s henne bare i feriene. Men min lille Tarzan bodde hos oss annenhver uke. Det vanskeligste i hele verden er ikke skulle vkne til mrratrynet hennes, bruke tid og energi p gjre om en mrragretten unge til den solstrlen og morroklumpen hun egentlig er. Gjre starten p dagen hennes til den beste, slik at grunnlaget for resten av dagen var lagt. For hun kunne vre sinna p morgenen, skikkelig sinna. Men helt jvlig st samtidig. 
Vi to fikk ganske fort et spesielt bnd, og jeg elsket hver dag hun var hos oss. og jeg hater at jeg aldri skal f muligheten til vre en del av hennes liv lenger. Det river s langt inne i hjerterota. Den smerten er noe helt beyond noe jeg noen gang har flt p. 

Og den mannen, pappaen hennes, skulle vise seg vre den mannen som ga meg hp om alt i livet. Ga meg en familie, min egen lille familie. Lot meg drmme om lykke og om egne barn og hus med stakittgjerde. For s bare rive alt ned og vekk fra under bena mine. Lure meg trill rundt. Gjre meg syk og svak, f meg til hate meg selv, og tro s lite p meg selv at jeg nsket d, jeg nsket virkelig ikke leve lenger. For jeg var s lite verdt. At disse menneskene jeg elsket over alt i verden, hadde det vondt nr jeg var rundt dem.
Han "mtte mishandle" meg hver dag. For jeg var s drlig. Jeg kunne ingenting, jeg kunne ikke engang knyte mine egne sko riktig. Jeg pratet ikke riktig med folk i telefonen. Jeg snakket rett slett feil. Jeg kunne til slutt ikke tro p at hver eneste bevegelse eller sm valg jeg tok var riktig eller bra.
Han tok all selvflelse og selvtillit ut av kroppen min, for s kunne fre meg med komplimenter som formet meg til den han trengte at jeg var. Vasket bra, noen ganger. Ryddet fint, av til. Lagde ok mat. Ja trente riktig, stort sett. Jeg trodde p alt han sa, det ble som om han alltid snakket sant og hans ord var loven. Jeg gjorde ingenting uten hans tillatelse eller godkjennelse. Han klarte sette vennene mine opp mot meg. Han klarte f familien min til trekke seg unna. Jeg hadde kun han sttte meg p. 
Kroppen min grt innvendig alle vkne timer av dgnet. og noen ganger rant det over, og da fikk jeg trst, masse god trst, fr han skulle fortelle meg hvordan vi skulle fikse det. Hvordan jeg burde vre for at det ikke skal bli snn. Hvordan jeg kunne endre meg slik at vi alle fikk det bedre.

I sommer klikket han spass at jeg mtte rmme fra et feriehus i Danmark, reise fra bde mannen og jenta. Det er det absolutt vanskeligste jeg har gjort. Hvordan kunne jeg bare forlate henne der. Men jeg kunne jo ikke akkurat kidnappe henne heller. Hun tilhrer ikke meg. 
Jeg lp naken til et nabohus og skrek og banket og slo p verandadren til noen pnet. Noe s nedrig komme naken, blodig og hjelpels til ukjente mennesker. Politiet ble tilkalt og tok bilder av meg og ambulansen kom og renset sr og sjekket at alt var ok med meg. Mer kunne de ikke gjre siden jeg var norsk. Politiet kunne ikke ta med seg mannen siden han var norsk.
P morgenen satte jeg meg bloding i en taxi, s p et tog, og et tog til, en bt. 
Der sto pappan min. 
De neste dagene var vi p hytta og blmerkene ble strre og tydeligere. Og det gikk sakte opp for meg hvor voldelig han faktisk hadde vrt den natten. 

dette er bare noen av bildene av hvordan jeg s ut. Tatt p litt forskjellige tidspunkt, men alle innen for en uke etter at det skjedde.

Hos politiet ble jeg oppfordret til anmelde og f besksforbud. Noe jeg da gjorde i starten av August. Avhret varte i over 4 timer, hvor jeg forklarte i detalj flere episoder det siste ret jeg bodde med han. Politiet i Kristiansand tok saken svrt alvorlig og behandlet meg veldig bra. Jeg flte meg virkelig ivaretatt. Fikk en bra bistandsadvokat og det virket som at alt skulle g bra. De lovte meg at barnevernet skulle kontaktes ogs slik at jeg slapp tenke p noe. Etter et par uker ble jeg ringt inn for gjennomlesning av anmeldelsen. Da fikk jeg ogs beskjed om at saken skulle overfres til Asker og Brum politi, siden det var der "vi" hadde adresse og de fleste episodene hadde skjedd der eller i utlandet. Etter dette har jeg dessverre ikke hrt noe srlig mer fra politiet eller advokat. Jeg prvde i flere uker f tak i etterforsker i saken inne i Asker og Brum, uten hell. la igjen telefonsvarere og ingen ringte opp igjen. Hrte ingenting om besksforbud, ingen tok kontakt, ingen svarte. Jeg fikk til slutt vite via, via noen at saken min hadde blitt kodet om fra vold i nre relasjoner/familievold til bare vanlig vold. Som gjr at jeg ikke har rettigheter til b.l.a. bistandsadvokat. Jeg har aldri vrt involvert i politiet fr, og kan ingenting om dette. 
Fant til slutt en mailadresse til juristen i saken, som ringte meg opp igjen ganske fort. Hun kunne fortelle at begjring om besksforbud hadde blitt avsltt og at mannen allerede hadde vrt inne til avhr. Hun trodde dette kom til g greit siden mannen hadde vrt s hyggelig?!
Ja, selvflgelig tenker jeg da. Nr man er anmeldt for noe og skal inn til avhr er man vel selvflgelig jvlig hyggelig....? 
Det viser seg at hun ikke kunne s mye om saken og visste ikke hvorfor besksforbud var avsltt, eller om barnevernet var kontaktet. Men hun trodde det handlet om at vi ikke hadde bodd sammen i 2 r. Og derfor var det ikke alvorlig nok.. (s hvis jeg bare hadde holdt ut litt til alts). Hun spurte til med nr det ble slutt mellom meg og mannen, noe som str ganske tydelig i anmeldelsen, at jeg dro etter det som skjedde i Danmark. 
Det endte med at vi skulle snakkes om en uke, da skulle hun ha svar p disse tingene og at jeg bare mtte ringe om det var noe mer.
Jeg prvde  ringe tilbake til henne nyaktig etter en uke, og hun svarte ikke. Jeg fikk etterhvert en melding om at hun var i retten og skulle ringe i morgen, fredag. Dagen etter fikk jeg en kort melding om at hun skulle ringe meg opp til uka. Den neste uka gikk, uten noe kontakt. Og jeg prvde ringe igjen uken etter, uten svar. S sent p tirsdagen ringer hun, stressa og brydd. Hun kunne ikke gi meg noe info fordi jeg ikke hadde innsyn i saken (noe som er tull), og jeg hadde ikke noen rett p f vite om barnevernet var kontaktet. Jeg svarte at jeg ble lovet dette nr jeg anmeldte, hvis ikke m jeg nesten gjre dette selv. Hun spurte om det var Kristiansand politi som hadde lovet meg dette? og sa jeg ja. Da fikk jeg beskjed om at jeg da mtte ta dette med politiet i Kristiansand. 
Og at det ikke var noe mer hun kunne gjre eller svare p s, ha det bra. 
S nok en gang sitter jeg med null svar. jeg fr til slutt kontakt med en voldsoffer rdgiver, en gammel politimann. Han ringer rundt og spr om andre har hrt om regelen med mtte bo sammen i 2 r for at det skal vre alvorlig nok til kodes som vold i nre relasjoner eller familievold. Noe ingen har hrt om. 
Han fikk satt meg i kontakt med bistandsadvokaten jeg hadde i starten. I mtet med han kunne han fortelle at han fortsatt er oppnevnt som min bistandsadvokat. Og ingen forstr noen ting av hva som skjer inne i Asker og Brum. Noen har gjort noe feil. Og de bruker alt for lang tid, og gir for lite informasjon. Advokaten hadde enda ikke ftt noen papirer i saken. Vi ble enige om at han skulle sende inn en klage og forhre seg. 
S n sitter jeg her venter, igjen.. 

Hvordan er det mulig at jeg m kjempe s hardt for bli hrt etter dette? Det skremmer meg at damer som faktisk har levd i dette i mange mange r, at dette er det de kommer til hvis de bryter ut. Ingen sttteapparater? 
Jeg delte selvflgelig konomi med denne mannen, noe jeg aldri skulle gjort. Jeg var jo ikke til stole p, s han mtte ha ansvaret der ogs. Mesteparten av min lnn gikk inn til felleskontoen. Som sto i hans navn. Alle vre ln sto i mitt navn ettersom han ikke kunne f ln, og hadde namsmannen p nakken. De kom til med hentet bilen vr en gang. Uansett, her sitter jeg med mange hundre tusen i ln, ogs nekter han meg de tingene som han har kjpt p avbetaling i mitt navn. Som jeg betaler p hver eneste mnd. Han nekter meg tilgang til leiligheten, mine ting. Mbler, TV, kjkkenutstyr, grill, ipader, bt, alt vi eier og har er n bare hans. 
Jeg mtte ogs si opp jobben fordi jeg ikke kan bo i nrheten lenger. Dvs jeg hadde ikke jobb, et sted bo, eller noen mbler eller noe annet enn en bag med sommerklr.
Hvem utnevnte han til sjefen over mine ting? mitt liv? 
Heldigvis har jeg en snill pappa og mamma og steforeldre som har betalt for leilighet og depositum og mbler og kopper og kar og alt man plutselig trenger. 
Hva skulle jeg gjort uten disse snille menneskene i livet mitt? nav brukte 3 uker fr jeg fikk noe penger. Og de hjelper kun med mat og husleie. hva gjr jeg med alle disse lnene som skal betales hver eneste mnd? hvorfor blir jeg den som sitter med alle problemene nr det er han som ikke har vrt snill?
Hvor er rettferdigheten og sttten? 
Hva har jeg i livet mitt n som er verdt st opp til hver eneste dag? ln og ensomhet? 
Noen ganger kan jeg til med tenke, var det verdt g fra han eller hadde det egentlig bare vrt enklere og bedre blitt der?

Jeg kan ikke la vre grte for alle de damene som er ndt til leve i dette hver eneste dag. De som virkelig ikke har noen rundt seg til stille opp. De som bare m bli av praktiske og psykiske grunner. Sjelen min grter hver eneste dag for alle de andre sjelene som grter hver eneste dag.
Enten dere blir fysisk eller psykisk mishandlet. Det eneste dere gjr feil er elske, dere elsker for hardt.
Dere drmmer uoppnelige drmmer. Det vil aldri bli bedre, dere lever en lgn. Det eneste jeg kan love dere, er at det aldri blir bedre. 

Jeg jobber hardt hver eneste dag med se lysglimt i livet, finne noe drmme om igjen. Hva finnes langt der framme et sted? blir det bra som alle pstr? gr det over? ordner alt seg for snille piker?

Historiene er s mange og store. Og jeg nsker ikke g i detalj p alt denne gangen. Hva han gjorde og hvordan han gjorde det. Det er ting jeg forteller noen ganger som jeg ikke selv tror er sant engang nr det kommer ut av munnen min. Hodet er s forvirret, og jeg kan fortsatt tenke at han har rett, det er meg som er gal, jeg fortjener det sikkert. Jeg er helt sjokkert over at jeg fortsatt sitter her, og smiler som jeg gjr.

For endelig er faktisk livet godt, selv om dagene fortsatt er tunge og vanskelige og brer preg av et hardt r og en jvlig sommer. S smiler jeg for frste gang p eksremt lenge hver eneste dag. Jeg kan glede meg over bare se at det blser i bladene ute og at sola str opp.
Selv om det bare regner her nede, s vet jeg at bakom skyen er himmelen alltid bl.

 

 

Les mer i arkivet Mars 2018 Februar 2018 Oktober 2017